Oss mennesker imellom.

Det å tilpasse seg er en merkelig handling. Jeg vil påstå at de fleste er relativt flink til dette, da det ikke er noen heksekunst. Bare merkelig.

Som det ofte er, har jeg en grunn til å skrive om tilpasning akkurat nå. Jeg befinner meg nemlig på Bahamas. Ja, her er det heller ingen heksekunst å ta seg til rette. Men grunnen til at jeg tar meg en luksusferie, (hele greien preges av litt sånn i pose-og-sekk-element) er simpelthen at min vertsfamilie, aka min utvidete familie, fra skoleåret 2003/2004 flyttet fra California med retning et karibisk skatteparadis. For ordens skyld er de ingen nullskattere.

Så da jeg fikk en mail om dette, inkludert setningen "please stop by", var jeg ikke snau (bare litt).

Flyreise nummer en fant sted på en sluddete bergensdag. Dagen da jeg leverte siste eksamen for semesteret. Dagen i uken i måneden jeg ikke har tenkt noe særlig utover e-ordet. November. Jeg begynner så smått å mislike denne måneden. Sterkt.

Etter et plutselig opphold på Orlandos flyplass-hotell, to korte flyreiser og en lang flyreise, er jeg på ny et amerikansk familiemedlem.

Og det er dette, og ikke det faktum at jeg er i Bahamas, som er tankevekkende.

De har forandret seg litt, naturligvis. Det har gått nesten fem år. Men å være her er akkurat som å være sytten igjen, nesten.

Nesten.

Vi har nesten ikke snakket siden jeg dro. En av årsakene er at vi mistet hverandres e-mailadresser.

Nettopp derfor er det så deilig at tiden, på enkelte områder, står stille.