Oss mennesker imellom.

Det å tilpasse seg er en merkelig handling. Jeg vil påstå at de fleste er relativt flink til dette, da det ikke er noen heksekunst. Bare merkelig.

Som det ofte er, har jeg en grunn til å skrive om tilpasning akkurat nå. Jeg befinner meg nemlig på Bahamas. Ja, her er det heller ingen heksekunst å ta seg til rette. Men grunnen til at jeg tar meg en luksusferie, (hele greien preges av litt sånn i pose-og-sekk-element) er simpelthen at min vertsfamilie, aka min utvidete familie, fra skoleåret 2003/2004 flyttet fra California med retning et karibisk skatteparadis. For ordens skyld er de ingen nullskattere.

Så da jeg fikk en mail om dette, inkludert setningen "please stop by", var jeg ikke snau (bare litt).

Flyreise nummer en fant sted på en sluddete bergensdag. Dagen da jeg leverte siste eksamen for semesteret. Dagen i uken i måneden jeg ikke har tenkt noe særlig utover e-ordet. November. Jeg begynner så smått å mislike denne måneden. Sterkt.

Etter et plutselig opphold på Orlandos flyplass-hotell, to korte flyreiser og en lang flyreise, er jeg på ny et amerikansk familiemedlem.

Og det er dette, og ikke det faktum at jeg er i Bahamas, som er tankevekkende.

De har forandret seg litt, naturligvis. Det har gått nesten fem år. Men å være her er akkurat som å være sytten igjen, nesten.

Nesten.

Vi har nesten ikke snakket siden jeg dro. En av årsakene er at vi mistet hverandres e-mailadresser.

Nettopp derfor er det så deilig at tiden, på enkelte områder, står stille.

Daglig dose hjerte-smerte

Sanger er noe av det fineste jeg vet. Kanskje det er det fineste. Det er veldig vanskelig å ta stilling til den påstanden. Men følgende formel for en nydelig sant skulle stryke påstanden ytterligere:

Tekst med mening / poesi * (helst) egenkomponert melodi * en liten dose sjel = fin sang.

Er det så enkelt? Ja, for meg er det slik. Denne formelen kan jo egentlig plottes inn i hvilken som helst sjanger. Nå liker jeg best triste sanger, av typen hjerte-smerte. Og fordi jeg i tillegg liker lister, ser jeg på dette som den ultimate løsning:

Ti Favorittsanger (med forbehold, som alltid, denne gang om endringer i preferanser over tid):

Ryktet forteller - Jan Eggum

Slow Show - The National

Don't Get Yoursel Involved - Shout Out Louds

Angie - The Rolling Stones

On Tour With Zykos - Okkervil River

Lydia - Morten Abel

Branches - Midlake

I Don't Want To Get Over You - The Magnetic Fields

Trying Your Luck - The Strokes

Haligh, Haligh, a lie, Haligh - Bright Eyes

Et knippe fine sitater.

Det er stor, meget stor, fare for at det blir en ukentlig oppsummeringsliste av sitater jeg har kommet over.

"Om vi mennesker ikke tar vare på jorden, vil jorden ta vare på seg selv. Og da er vi ikke velkommen lenger."
- Ukjent

"Livet er ikke hva som har hendt deg, men hva du husker og hvordan du husker det."
- Den eminente forfatteren Gabriel GarciaMarquez

"Det er lett å støtte et velferdssamfunn fordi du er mett".
- Gode, middelaldrende Jan Eggum

"Yes we can."
- Obama, verdens største kjærlighet akkurat nå.

"John McCain, how you gonna do things in the future if you're not gonna be there?"
- Chris Rock

Oh, bama !

Hva nu?

Jeg ble nok litt tatt på sengen etter en tåredryppende morgen hvor jeg så talen til Obama. Litt etter litt, og etter en del politiske kvarter, fant jeg ut at jeg var blitt forført. Karismatiske ledere har alle som kan litt samfunnsvitenskap hørt om, men det får da være måte på? Jeg har aldri sett noe liknende, og ja, jeg har sett talene til Hitler.

Det er jo fantastisk at Bush pakker sammen og ikke blir "erstattet" i særlige grad når det gjelder ideologi, men hvor mye vet vi egentlig om USA's fremtid? Kanskje det blir vankseligere for Norge å forhandle med en superkarismatiker som sjarmerer en hel verden ved å fortelle hvor sann "the american dream" er.

Når det er sagt, har jeg tro på Obama inntil det motsatte er bevist. Jeg har selv bodd i USA og opplevd skyggesiden ved lave skatter og lite redistribusjon.

Ja, det var en deilig morgen!